Løveklo (lat. Alchemilla, løveklo brukes også) er en slekt av planter fra familien Rosaceae og er en plante som lever i Afrika, Asia og Europa, spesielt i fjellområder.
Det er også svært hårete former i fjellområder. Størrelsen er mellom gress- og buskstørrelser. Blomstene er små og upretensiøse, og de er kronbladløse. Reproduksjon er generelt og nesten utelukkende aseksuell i europeiske slekter. Rundt 300 av de tusenvis av arter er innfødte planter i Europa. Det har blitt brukt som folkemedisin i Europa. Noen få arter gir godt fôr, få dyrkes som prydplanter.
FORDELER MED LØVEKLLOANLEGG
Dr. Ömer Coşkun sa at løvepoteplanten er bra for gynekologiske sykdommer og minimerer tilstander som stress, svette, spenninger og psykiske plager i overgangsalderen. Coşkun sa: "Det er nesten tusen arter av Løveklo. Den dyrkes i nesten alle land der tempererte klimaer er effektive. Høyden varierer mellom 35-50 cm. Blomstene varierer fra gule til grønne. Det har blitt brukt effektivt i urtebehandling i mange år. Det er også kjent som treskegress, kappegress, dewlap-gress, snapdragon-gress blant folket," sa Dr. Coşkun la merke til at løvekloplanten er bra for gynekologiske sykdommer, sa Coşkun: "Den minimerer situasjoner som stress, svette, spenninger, depressiv og mental lidelse sett under overgangsalderen. Det er også bra for menstruasjonsuregelmessigheter, som er en av de gynekologiske sykdommene.
Han sier at teen til Lion's Claw-planten kan drikkes, sier Dr. Ömer Coşkun sa: "Aslanclaw-te er veldig nyttig for gynekologiske sykdommer. Du kan drikke det etter å ha tilsatt en teskje løvepoteurt i et glass kokende vann og tilsatt det i 5 minutter. Samtidig bør kvinner som ønsker å få barn drikke løvepote-te hver dag. Det er en plantetype som også er bra for muskelpasienter og menstruasjonsuregelmessigheter.
Egenskaper
Løveklo er en liten til middels stor busk som er grønn om sommeren og lever i mer enn to år (Alm. ausdauernde Pflanze, Eng. perrenial). Det er en urteaktig plante og de er chamaephyte eller hemicryptophyte. Aksene er over bakken og noen ganger delvis lignifisert. Deres forgrening er fra en enkelt akse rundt (Alm. monopodial). Hovedaksen er skrå, skuddene er vanligvis hårete, hårene er aldri forgrenet og stort sett rette. Ikke mange strikkevarer.
røtter
Kort tid før hovedrøttene spirer, produserer de nye røtter fra hovedroten langs internoden (Alm. Adventivwurzeln). Graden av roting varierer i henhold til fuktigheten i bakken og dens type. I slekten Alpinae, som vokser i bergsprekker, danner internoder røtter med større mellomrom, mens Erectae- og Ultravulgares-seksjoner har svært forgrenede røtter. I Pentaphylleae-delen er røttene ikke bundet.
vekstaksen
Hos oppreiste tropiske busker er øksene stort sett like, bortsett fra blomstringsperioden. Hos mange tropiske arter, som i europeiske arter, ses fortykkelse av den skråstilte stilken og differensiering av lange og korte skudd som et avledet trekk (Alm. abgeleitetes Merkmal). Oppreist vekst regnes som hovedformen for vekst. Veksten i krypplanter er stort sett oppreist det første året. Voksne planter produserer også av og til korte og oppreiste sekundære skudd; de kan ikke mates godt på grunn av utilstrekkelig forankring og dør av frost.
blader
Bladene er oppskåret til fingre (Alm. gefingert, Eng. digitate) med taggete marger. I knoppene er hvert av bladene foldet flere ganger for å danne en vifte. Det er ofte mulig å se denne vifteformen i lukkede blader, også i åpne blader. Sidebladene kan ligge inntil bladstilken eller på den andre siden av internoden og forekommer hos alle sentraleuropeiske arter. Sidebladene har en struktur som kalles tute (Alm. Ochrea, Tute) og deres konvergens er aldri fullstendig. Mellomrommet mellom dem kalles tute-snittet. For det tredje oppstår tilgrensning når de to sidebladene går sammen på bladstilken (Alm. Öhrchen sind verwachsen hvis de kombineres, eller Alm. Öhrchen sind frei).
Sidebladene fungerer som knopper i snapdragon, og beskytter knoppspissene (Alm. Vegetationskegel) og ungaksen. Det er to typer knopper som er relevante for klassifisering her: i den første typen er den nye bladoverflaten omgitt av sin egen tutu; I den andre typen er det dannede bladet bare omgitt av bladets dusk som er dannet før det, bladoverflaten er alltid utenfor tuten. I tillegg til distansen beskrevet ovenfor, er en annen form for beskyttelse at sidebladene tørker raskt ut i enkelte områder, og danner en flerlags isolerende kalebass (Alm. Tunica) rundt den nye aksen i løpet av få år.
Bladene har vannspalte (Alm. Wasserspalte) øverst på bladet. Væske kommer ut av dem om natten (Goutasjon).
Blomstrende
Pleiochasium er hovedformen for blomstring (Alm. armblütige Pleiochasien). Utviklingen fra disse skapte på den ene siden større blomsterstander, på den andre siden ble sorten oppbrukt og førte til en eller to oppblomstringer. Hele blomsterstanden er en lukket trefot (Alm. Thyrse) og ser annerledes ut i henhold til arrangementet. Disse utseendene kan være gruppert, dobbel gruppert, etc. og består av to til ti medlemmer, avhengig av slekten. Hos tropiske busker er de nedre blomsterstandene mer iøynefallende (Alm. Basitonie). På samme måte er Alpinae og Pentaphylleae sånn. Blomsterstandene til slekten Erectae er brede, relativt korte til de andre, og åpner seg oppover på en traktaktig måte, mens de i slekten ultravulgares er mer klyngede og smale.
blomster
Blomstene er små og gule eller grønne. Relativt store blomster blir sett på som primære. Store blomster på en plante er i lavblomstrede blomsterstander, og mindre i flerblomstrede blomsterstander. Den øvre grensen for blomstens diameter er fem til seks millimeter. Den når syv millimeter i slekten Erectae. Blomstene er fire hver, og fem blomster (Alm. Endblüte) sees regelmessig i slektene ultravulgares og pentaphylleae. Det kan også være tre eller to blomster i enden av blomstrende greiner.
Blomsterskålen består av begerbladenes anslag (Alm. Kelchblatt). Den er sylindrisk, klokke- eller kubeformet. Frie ender kalles "separate blader" (Alm. "Kelchblätter") i litteraturen. Samtidig ses alltid lange og frie bollekvaster (Alm. Kelchzipfeln) med denne lille overlappingen. Dette blir sett på som en vesentlig funksjon. De (uvanlige) ytre begerbladene (Alm. Außenkelch) tolkes som utposning av begerbladene, ikke som sidebladdannelse (Alm. Nebenblattbildung) i løvens pote. Det er ingen kronblad. Det er en sfærisk eller ringformet hevelse (Alm. Diskus) fra utsiden til innsiden, og noen få skiller ut nektar fra saftspaltene (Alm. Saftspalte). Dette sekretet skilles ut i form av lange stykker.
